Gi kvelden en mykere avslutning
Jeg har alltid gledet meg litt ekstra når høsten kommer. Ikke bare fordi luften blir klarere eller skogen skifter farge, men fordi det er årstiden hvor jeg finner tilbake til de små ritualene mine. De rolige kveldene. Levende lys. En stor strikkegenser. Stillheten som senker seg når dagen er over. Og en kopp te som får ta den tiden den trenger.
Noe av det fineste jeg vet, er de rolige høstkveldene når jeg er alene hjemme. Det er gjerne da jeg finner frem den japanske tekannen min og lager meg en kopp te. Etter hvert har det blitt et lite ritual jeg setter utrolig stor pris på. Et lite rom hvor dagen får lov til å slippe taket, og kvelden sakte får komme.
Jeg elsker å åpne boksen med løs te og la blikket hvile på de tørkede bladene, blomstene og urtene. Rose. Lavendel. Tulsi. Hver te har sin egen duft, sine egne farger og sitt eget uttrykk. Det er noe vakkert ved å ta seg tid til å legge merke til de små detaljene vi ellers så lett går forbi. Jeg heller det varme vannet forsiktig over teen og lar den trekke mens jeg tenner et lys. Deretter setter jeg meg på meditasjonsputen med den varme koppen mellom hendene.
Før jeg tar den første slurken, blir jeg gjerne sittende en liten stund. Noen ganger holder jeg den varme koppen mot hjertet, andre ganger lar jeg hendene hvile rundt den mens jeg trekker inn duften av teen. Først etterpå kommer den første slurken. Det er nesten som om kroppen forstår at den ikke trenger å være på vei videre. At den kan få lov til å lande akkurat her.
Når Tom Jonas er hjemme, ser ritualet litt annerledes ut. Da blir det gjerne økologiske teposer, litt honning og en kanelstang i koppen. Vi setter oss ned sammen, snakker om dagen som har vært eller nyter stillheten uten å føle at den må fylles med ord. Jeg har kommet til å sette like stor pris på begge disse stundene. Den ene gir meg tid alene. Den andre minner meg på hvor vakkert det er å dele de små ritualene med et menneske jeg er glad i.
Jeg tror vi alle har slike små ritualer i hverdagen. Øyeblikk som ved første øyekast kan virke helt vanlige, men som betyr mer enn vi kanskje tenker over. For noen er det morgenkaffen. For andre en kveldstur eller den første siden i en god bok. For meg har teen blitt en myk overgang mellom dagen og kvelden. Den åpner ikke bare tekannen. Den åpner et lite rom hvor tempoet får senke seg.
Det handler ikke om teen. Det handler om å gi oss selv noen minutter hvor ingenting haster. Et øyeblikk hvor vi kan legge fra oss gjøremålene, kjenne varmen fra koppen mellom hendene og la tankene samle seg igjen.
Det er ofte da jeg merker hva denne lille teseremonien egentlig gir meg. Ikke store innsikter eller svar på alt jeg lurer på, men en stille følelse av å komme litt mer hjem til meg selv. Når jeg kjenner varmen fra koppen mot hjertet, lukter på teen før den første slurken og lar stillheten få være akkurat som den er, skjer det noe. Tankene samler seg. Pusten blir litt roligere. Det kjennes nesten som om kroppen forstår at dagen er over, og at den endelig kan få hvile.
Og kanskje er det nettopp det jeg setter aller mest pris på. Ikke teen i seg selv, men det lille rommet den skaper. Et rom hvor jeg ikke trenger å prestere, rekke noe eller være noe annet enn akkurat den jeg er.
PS: Jeg håper du også har et lite ritual som skaper et rom hvor du kan lande litt. Hvis ikke, kan en kopp te være et fint sted å begynne.
Takk for at du leste. Camilla Nicoline
Camilla Nicoline Letter
Vil du ha mer rolig inspirasjon, designtips og små historier fra studioet mitt?
Meld deg på mitt månedlige nyhetsbrev — en kopp kreativitet rett i innboksen.
♡
Kommentarer