Å stå i overganger

Jeg har tenkt mye på disse periodene i livet som ikke kan forklares med en konkret hendelse. Det er ikke en krise. Det er ikke en dramatisk forandring. Utenfra ser alt egentlig likt ut. Hverdagen går som den pleier, menneskene rundt oss er de samme, og kalenderen fylles omtrent som før. Og likevel kjenner man at noe er i bevegelse.

Det er som om noe har forskjøvet seg et lite hakk på innsiden.

Jeg tror vi ofte overser denne typen overgang, nettopp fordi den ikke er dramatisk. Vi er vant til å forstå utvikling gjennom det synlige. Ny jobb. Ny retning. Nye mål. Men noen ganger skjer den viktigste bevegelsen i det stille, lenge før vi selv klarer å sette ord på den.

For meg kan slike faser oppleves som en indre uro. Ikke en negativ uro, men en følelse av at noe ikke helt passer slik det gjorde før. Det betyr ikke at noe er feil. Det betyr bare at jeg har beveget meg litt videre. Kanskje har jeg blitt tydeligere på hva jeg trenger. Kanskje har jeg vokst fra noe som en gang var riktig.

Når livet er i overgang

Det jeg også har kjent på i denne fasen, er at riktige valg ikke nødvendigvis føles lette i øyeblikket. Da jeg sa opp det ene stedet og tok samtalen med det andre, var jeg helt utmattet etterpå. Ikke fordi det var feil, men fordi det krevde noe av meg. Å stå i en overgang betyr ofte å stå i spenningen mellom det trygge og det nye. Selv når man vet at retningen er riktig, kan kroppen reagere med tretthet, uro eller tvil.

For meg handler det også om et nervesystem som trenger mer ro enn verden alltid gir rom for. Endring, selv positiv endring, setter ting i bevegelse. Det krever tydelighet. Det krever at jeg står i det jeg kjenner. Det krever at jeg tåler å ikke ha full kontroll. Og det kan være krevende.

Likevel merket jeg noe annet også. Som om solen faktisk begynte å skinne fra den retningen jeg hadde valgt. Ikke dramatisk, og ikke med en gang, men gradvis. Energien kom tilbake, ikke fordi alt ble enkelt, men fordi det stemte. Og kanskje er det nettopp det som er forskjellen. At noe kan være tungt og riktig på samme tid. Visdom

Jeg tror det er dette overganger lærer oss. At vi ikke alltid skal presse frem klarhet for raskt. At vi ikke trenger å fylle tomrommet med nye planer bare for å føle kontroll. Noen ganger er det nok å stå i mellomrommet og la det som er i ferd med å formes, få tid.

Hvis du også befinner deg i en slik fase, vil jeg bare si at det ikke nødvendigvis betyr at noe er galt. Det kan like gjerne være et tegn på at noe er i ferd med å bli tydeligere. At du er på vei fra én versjon av deg selv til en annen, selv om ingen andre ser det ennå. Og kanskje er det nettopp her det viktigste arbeidet skjer. Ikke i det dramatiske, men i det stille skiftet vi nesten ikke legger merke til før vi ser tilbake.

Peace, Love and Light! Camilla Nicoline

---

Camilla Nicoline Letter

Vil du ha mer rolig inspirasjon, designtips og små historier fra studioet mitt?

Meld deg på mitt månedlige nyhetsbrev — en kopp kreativitet rett i innboksen.

→ Bli med her

♡