Rot før du reiser deg

Januar har en egen lyd. En slags forventning som ligger i luften, full av planer, løfter og nye begynnelser. Overalt møter jeg budskapene om nytt år, nytt deg, mer energi, mer driv, mer tempo. Og det har fått meg til å stoppe litt opp.

For jeg kjenner meg ikke igjen i det tempoet lenger.

Det siste halvåret har lært meg mye om å finne min egen rytme, og om å lytte til kroppen, også når den sier nei. Kanskje spesielt da. Jeg har erfart hvordan det å presse seg videre, selv med de beste intensjoner, ofte bare fører til at jeg til slutt trekker meg helt unna.

Når tempoet ikke lenger passer

Disse tankene ble ekstra tydelige for meg da jeg startet den første uken i januar med å skissere det nye året. Jeg så for meg møter, dager på kontoret jeg leier, mennesker jeg ønsket å møte og prosjekter jeg ville ferdigstille. Boken. Yogaprogrammene. Alt jeg ikke har delt på sosiale medier siden november. Kurs og workshops som ventet på å bli satt opp. På papiret virket det overkommelig, nesten inspirerende. Men i kroppen begynte det å spinne. Burde. Burde. Burde.

Og så kjente jeg det igjen. Den kjente følelsen av å lukke meg litt. Ikke fordi jeg ikke bryr meg, men fordi det ble for mye.

Å leve i en kropp som trenger mer hvile

Jeg lever med en kropp som har sine egne grenser. Med sykdom, med traumer, med et nervesystem som trenger mer hvile enn verden ofte gir rom for. Før levde jeg alene, og kunne være streng og omsorgsfull på samme tid. Kalenderen måtte være lett, ellers fungerte jeg ikke. Nå deler jeg hverdagen med mennesker jeg er glad i, og det er fint og levende på mange måter. Samtidig betyr det at hvilen ikke alltid kommer av seg selv, ikke fordi noen gjør noe feil, men fordi kroppen min trenger mer ro enn det hverdagen naturlig gir. Jeg trenger ofte å trekke meg litt unna for å finne balansen igjen. Bruke lengre tid om morgenen. Gå turer. Sitte på kafé. Finne små lommer der jeg kan lande i meg selv igjen.

Det har gjort meg enda mer bevisst på én ting:

Jeg vil ikke leve et liv der jeg stadig forsvinner for å overleve.

En annen måte å vokse på

Jeg ønsker å være ærlig med meg selv, slik at jeg også kan være ærlig med andre. Jeg vil finne en måte å være skapende på uten å miste meg selv i tempoet. Jeg vil våge å vise den virkelige rytmen. Den som går i bølger. Som noen ganger stopper opp. Som hviler. Og som likevel alltid finner tilbake til bevegelse.

For å vokse betyr ikke alltid å gå fremover. Noen ganger betyr det å stå stille lenge nok til å høre hva kroppen prøver å si.

En stille forbindelse videre

Januar kommer ofte med lister, mål og forventninger. Alt vi skal rekke, alt vi skal bli. Men før vi reiser oss og setter fart, finnes det en stillhet her. En invitasjon til å lytte. Til å kjenne hvor vi faktisk står, før vi bestemmer oss for hvor vi skal.

For meg føles januar ikke som en sprint, men som en hemmelig pause. Et rom der jeg kan velge retning før verden øker farten igjen. Derfor prøver jeg nå å la starten av året være langsom. Jeg lar lyset få vende tilbake i sitt eget tempo, og øver meg på å ære hvilen og lytte før jeg handler.

Og hvis du også kjenner at januar kan føles litt høylytt, håper jeg disse ordene kan gi deg et roligere rom å lande i.

Og hvis du vil, kan du stille deg selv et enkelt spørsmål:

Hva er én ting du ønsker mer av i år?

Ikke et mål. Ikke en prestasjon. Bare noe som får kroppen din til å slippe taket og puste litt friere.

Peace, Love and Light! Camilla Nicoline

---

Camilla Nicoline Letter

Vil du ha mer rolig inspirasjon, designtips og små historier fra studioet mitt?

Meld deg på mitt månedlige nyhetsbrev — en kopp kreativitet rett i innboksen.

→ Bli med her

♡