Camilla Nicoline Vik

Noen tekster begynner med en plan. Denne begynte med noe jeg ikke helt klarte å legge fra meg. Da jeg begynte å skrive på det som etter hvert ble kronikken min til Romerikes Blad, hadde jeg ingen tanke om å sende noe til en avis.

Jeg har alltid gledet meg litt ekstra når høsten kommer. Ikke bare fordi luften blir klarere eller skogen skifter farge, men fordi det er årstiden hvor jeg finner tilbake til de små ritualene mine. De rolige kveldene. Levende lys. En stor strikkegenser. Stillheten som senker seg når dagen er over. Og en kopp te som får ta den tiden den trenger.

Når slutter egentlig raushet å være raushet? Det spørsmålet har fulgt meg en stund. Ikke fordi jeg ønsker å bli mindre raus. Tvert imot. Jeg håper faktisk aldri at jeg mister den siden av meg. Jeg liker å hjelpe mennesker. Jeg liker å gi litt ekstra når jeg kjenner at det betyr noe.