Når slutter egentlig raushet å være raushet?
- Camilla Nicoline Vik

- 15. juli
- 5 min lesing
Oppdatert: for 2 døgn siden
Når slutter egentlig raushet å være raushet? Det spørsmålet har fulgt meg en stund. Ikke fordi jeg ønsker å bli mindre raus. Tvert imot. Jeg håper faktisk aldri at jeg mister den siden av meg. Jeg liker å hjelpe mennesker. Jeg liker å gi litt ekstra når jeg kjenner at det betyr noe.

Hvis noen trenger en liten justering, en ekstra gjennomgang eller en håndsrekning, har det alltid falt meg naturlig å si ja.
En følelse som fulgte meg
I mange år tenkte jeg egentlig ikke så mye over det. Jeg så på det som en del av hvem jeg var. En verdi jeg var stolt av. Raushet handlet om å være til stede, dele av kunnskapen min og gjøre det lille ekstra når jeg kunne. Men de siste årene har jeg begynt å stille meg et spørsmål som jeg aldri hadde tenkt over før.
Det er ikke et enkelt spørsmål å svare på. For jeg tror fortsatt at verden trenger flere rause mennesker. Jeg tror fortsatt at vi skal hjelpe hverandre. Men jeg har også begynt å forstå at det finnes en forskjell mellom å gi fordi hjertet ønsker det, og å gi fordi det føles vanskelig å sette en grense. Jeg tror faktisk ikke denne erkjennelsen startet med penger i det hele tatt. Den startet med en følelse. En stille følelse av at jeg alltid kunne gjort litt mer. Gitt litt mer. Strukket meg litt lenger. Den fulgte meg hjem fra jobb, den satt ved siden av meg når jeg lukket Mac-en om kvelden, og den fikk meg ofte til å si ja før jeg rakk å kjenne etter om jeg egentlig hadde et ja å gi.
Mønsteret jeg tok med meg videre
Da jeg jobbet i bedrift, kunne jeg gå hjem med dårlig samvittighet, selv når jeg hadde en fantastisk sjef og egentlig hadde gjort alt jeg skulle. Jeg satt likevel igjen med følelsen av at jeg burde levert litt mer. At jeg kunne vært litt mer effektiv. Litt mer tilgjengelig. Litt mer alt.
Da jeg senere startet for meg selv, ble det samme mønsteret med meg videre.
Hvis en kunde spurte:
«Kan du bare legge inn den nye logoen?»
«Kan du bare se over denne teksten?»
«Kan du bare fikse den lille tingen?»
...så var svaret mitt nesten alltid ja. Jeg husker at jeg ble sittende litt ekstra ved skrivebordet en kveld. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å logge av, men det tikket inn en melding. «Kan du bare ...?» Jeg svarte ja nesten før jeg hadde rukket å kjenne etter. Først etterpå merket jeg hvor tung kroppen egentlig var.
Det var først lenge etterpå jeg begynte å forstå hva som egentlig skjedde. For én liten ting tar sjelden bare ett minutt. Den krever at du åpner prosjektet igjen, setter deg inn i tankene, flytter på andre oppgaver og bruker av tiden som egentlig var satt av til noe annet. Kanskje gikk det utover en annen kunde. Kanskje gikk det utover markedsføringen av min egen bedrift. Og veldig ofte gikk det utover hvilen min.
Det handlet om noe dypere
Det tok meg mange år å forstå at dette egentlig ikke handlet om prising. Jeg trodde lenge at jeg bare måtte bli tryggere på timeprisen min. At hvis jeg fant den riktige summen, ville alt falle på plass. Men etter hvert forsto jeg at dette handlet om noe mye dypere. Det handlet om verdsetting. Om grenser, og kanskje mest av alt om tillatelse.
Tillatelse til å si: «Ja, det gjør jeg gjerne. Dette er hvordan jeg kan hjelpe deg, og dette er prisen.» For sannheten er at jeg aldri syntes det var vanskelig å gi det lille ekstra.
Det var heller vanskeligere å ta betalt for alt det ekstra jeg allerede ga.
Jeg har tenkt mye på hvorfor det var sånn. Og jeg tror ikke lenger at det handlet om at jeg ikke verdsatte meg selv. Jeg tror heller at jeg alltid har vært veldig flink til å verdsette alle andre. Jeg så verdien i tiden deres, behovene deres og ønsket deres om hjelp. Det som var vanskeligere, var å se at min egen tid hadde den samme verdien. Den innsikten har forandret mye for meg. Ikke fordi jeg ønsker å bli mindre raus, men fordi jeg har oppdaget at raushet uten grenser etter hvert slutter å være omsorg. Den blir en vei til utmattelse, og den lærdommen har vært dyr.
Jeg skulle ønske jeg hadde forstått dette tidligere. Kanskje hadde noen av periodene med utmattelse sett annerledes ut. Det vet jeg ikke. Men jeg vet at jeg i dag forsøker å bygge et arbeidsliv som kroppen min faktisk kan leve godt i. Det har tvunget meg til å stoppe opp og spørre meg selv hvordan jeg egentlig ønsker å leve og arbeide. For hvis jeg alltid gir bort litt mer enn jeg har, hva sitter jeg igjen med til slutt? Dette minner meg om sikkerhetsinstruksjonen vi alle har hørt på fly. Ta på din egen oksygenmaske først. Ikke fordi du er viktigere enn andre, men fordi du ikke kan hjelpe noen hvis du selv går tom. Jeg tror det samme gjelder i arbeidslivet, for jeg vet hvor vanskelig det kan være å sette grenser. Kanskje særlig når det å hjelpe andre føles som en naturlig del av hvem du er. Men jeg har begynt å forstå at grensesetting ikke er det motsatte av raushet. Det er det som gjør rausheten bærekraftig.
Å velge annerledes
I dag prøver jeg å stoppe opp litt oftere før jeg svarer, enten det er en privat melding eller en henvendelse fra en kunde. Ikke for å finne et høflig nei, men for å kjenne etter.
Hva føles riktig?
Har jeg kapasitet?
Er dette noe jeg virkelig ønsker å gi?
Noen ganger er svaret fortsatt et varmt og oppriktig ja, og andre ganger sier jeg:
«Ja, det gjør jeg gjerne. Dette er hvordan jeg kan hjelpe deg.»
Og noen ganger er den beste hjelpen jeg kan gi å henvise videre til noen som har bedre tid eller mer kapasitet enn meg akkurat da. Det føles ikke mindre raust. Tvert imot. For meg føles det mer ærlig.
Det har overrasket meg hvor mye ro det har gitt meg. Ikke bare fordi jeg setter tydeligere grenser, men fordi jeg kjenner at jeg er mer til stede når jeg først velger å si ja. Rausheten føles lettere. Den kommer ikke lenger fra dårlig samvittighet eller et ønske om å strekke til, men fra et oppriktig ønske om å bidra. Jeg tror kanskje det er det jeg har lært de siste årene. At omsorg ikke bare handler om hvordan vi møter andre mennesker. Den handler også om hvordan vi møter oss selv.
Jeg ønsker fortsatt å være den samme varme personen som liker å hjelpe. Jeg ønsker fortsatt å gjøre en forskjell, både gjennom arbeidet mitt og i møte med menneskene rundt meg. Forskjellen er at jeg ikke lenger tror at det må koste meg selv.
Jeg har begynt å forstå at tydelighet ikke gjør meg mindre varm. Grensesetting gjør meg ikke mindre raus. Tvert imot. Det gjør det mulig å fortsette å være den personen jeg ønsker å være, uten å gå tom på veien. Kanskje er det nettopp det jeg har lært. At vi ikke trenger å velge mellom å ha et stort hjerte og å ta vare på oss selv. Kanskje er det først når vi gjør begge deler at rausheten virkelig får vare.
Jeg har ikke sluttet å være raus. Jeg har sluttet å forsvinne i rausheten.
Takk for at du leste. Camilla Nicoline
Camilla Nicoline Letter
Vil du ha mer rolig inspirasjon, designtips og små historier fra studioet mitt?
Meld deg på mitt månedlige nyhetsbrev — en kopp kreativitet rett i innboksen.
♡




Kommentarer