Feir deg selv, du vinner hver dag

Jeg har aldri vært så god på å feire seirene mine.

Ikke da jeg ble world cup mester i kickboksing. Ikke da jeg oppnådde store milepæler i jobb. Ikke en gang da jeg gjorde store endringer i livet mitt som krevde alt jeg hadde i meg.

Jeg har alltid vært den som allerede har blikket vendt mot neste mål. Som om gleden ville forsvinne hvis jeg tillot meg selv å kjenne for mye på den.

Men i det stille har noe endret seg. For da jeg ble trener, visste jeg én ting med sikkerhet: Jeg ville lære mine utøvere å juble. Å klappe seg selv på skulderen. Å kjenne stolthet. Fordi det gjør noe med selvtilliten, og med sjelen.

Hvorfor feiring betyr noe

Vi er mange som ikke har vokst opp med å feire egne prestasjoner. Kanskje det føles rart, unødvendig – til og med skrytete. Men sannheten er at det motsatte ofte skjer: Vi brenner ut, mister gnisten, fordi vi aldri gir oss selv rom til å lande i alt vi faktisk har fått til.

Oprah sa det så klokt:

“The more you praise and celebrate your life, the more there is in life to celebrate.”

Og vet du hva? Det er sant. Det å stoppe opp og anerkjenne en seier – stor eller liten – gir næring til både motivasjon, mestring og livsglede. Det bygger selvtillit og minner oss på at vi er på vei. At vi vokser.

Hva regnes som en seier?

Alt.

At du fikk sendt den e-posten du gruet deg til. At du sto opp i tide og tok en dusj på en tung dag. At du lanserte noe nytt, sa nei til noe gammelt, eller bare holdt ut litt til. At du sa ja til deg selv.

Seire er ikke bare de store overskriftene. De er ofte det som skjer i det stille, bak kulissene. Og noen ganger må vi minne oss selv på dem. Jeg liker å skrive dem ned. Lage meg en “har gjort”-liste i stedet for en evig “to do”-liste. (Ikke lenge siden startet med det) Og feire med små gleder: en kopp kaffe, en telefon til noen som heier, en lykkedans i stuen.

Da jeg visste at noe hadde snudd

For ikke lenge siden fikk jeg min aller første kunde i meditasjonsportalen etter jeg hadde relansert alt – navn, nettside, visjon. Og vet du hva jeg gjorde?

Jeg smilte. Bredt. Og ringte kjæresten min. For første gang tok jeg meg tid til å kjenne på gleden. Jeg stoppet opp og tenkte: Dette er viktig. Dette skal feires.

Når det er ekstra vanskelig å feire

Det finnes tider i livet som føles flate. Ikke krise, ikke jubel – bare... grå. Og det er kanskje da det er aller vanskeligst å se seirene. Men også da det betyr mest.

Det å stå i det som er ubehagelig er en seier. Å holde ut en prosess uten å vite helt hvor den fører – det er mot. Og ofte er det nettopp i disse periodene, hvor lite skjer på utsiden, at noe viktig skjer inni oss.

Så – her er en liten invitasjon

Hva har du fått til i det siste – lite eller stort – som fortjener en anerkjennelse? Har du sagt ja til noe som krevde litt ekstra mot? Eller sagt nei til noe som ikke lenger føltes riktig?

Feir det. Del det med noen som heier. Lag en liten rituale – kjøp blomster, ta en pause, skriv det ned. Det trenger ikke være stort. Bare ekte.

For hver gang vi stopper opp og anerkjenner oss selv, vokser vi bittelitt inn i den vi er ment å være. Og du? Du har allerede vunnet så mye mer enn du kanskje ser.

Peace, Love and Light! Camilla Nicoline

♡