Designtanke: Før den første streken
Om historiene, bokstavene og tankene bak en visuell identitet.
Det er noe eget ved å starte på et nytt designprosjekt. Et navn, en idé, en virksomhet og et menneske som har lagt både tid, tanker og drømmer i det de ønsker å skape. Og så får jeg muligheten til å være med på å gi det et visuelt uttrykk.
Men hvordan ser egentlig denne prosessen ut? Hva skjer fra den første samtalen til en idé begynner å ta form som en logo? For min del begynner det sjelden med å tegne, det begynner med å lytte.
Jeg ønsker å bli kjent med mennesket bak virksomheten, høre historien deres og forstå hva de ønsker å skape. Hva tilbyr de, hvem ønsker de å nå ut til, og hvilke verdier er viktige for dem? Jeg er også nysgjerrig på hva som fikk dem til å starte, hva som driver dem videre, og hvordan de ønsker at andre skal oppleve virksomheten deres.
For meg er dette en viktig del av designarbeidet. Jeg skal ikke bare lage noe som ser fint ut. Jeg skal forstå hva det er jeg skal gi form til.
Før ideene får form
Etter den første samtalen begynner jeg å samle trådene. Jeg går gjennom notatene mine, gjør research, undersøker målgruppen og ser nærmere på markedet virksomheten er en del av. Jeg er opptatt av å forstå både helheten og de små detaljene som gjør en virksomhet til noe eget.
Vanligvis setter jeg meg ned med en stor kopp kaffe og notatene mine. Jeg leser gjennom det vi har snakket om, og ofte er det enkelte ord eller formuleringer som blir værende hos meg. Noe kunden har sagt, en tanke eller en liten detalj fra historien deres som setter i gang nysgjerrigheten.
Jeg liker også å utforske visuelle retninger. Jeg kan sitte og bla gjennom Pinterest, studere typografi, former og fargesammensetninger, og la meg inspirere av hvordan ulike uttrykk fungerer. Ikke for å finne noe jeg kan kopiere, men for å åpne opp tankene og se nye muligheter. Og så begynner jeg å leke.
Når bokstavene begynner å fortelle
Jeg har alltid likt bokstaver. Ikke bare ordene de danner, men selve formene. Hvordan en bokstav kan være myk og avrundet, stram og tydelig, elegant eller leken. Hvordan avstanden mellom bokstavene kan forandre rytmen, og hvordan en skrifttype kan gi et helt annet inntrykk av det samme navnet.
Det fascinerer meg hvor mye vi oppfatter visuelt før vi egentlig har rukket å lese.
Noen ganger ser jeg nesten med én gang hvordan et navn kan formes. Jeg får en idé til en bokstav, en kombinasjon eller et lite symbol som kan bli starten på noe større.
Andre ganger kommer det ikke like raskt. Da trenger jeg å utforske mer. Jeg tegner skisser, prøver ulike skrifttyper, flytter på elementer og undersøker hvordan formene fungerer sammen. Noen ideer blir forkastet nesten med en gang, mens andre får ligge litt før jeg tar dem frem igjen. Og av og til trenger jeg rett og slett å komme meg ut.
En tur i naturen, litt avstand fra skjermen eller en stund hvor tankene får vandre fritt, kan gjøre at jeg ser arbeidet med nye øyne når jeg kommer tilbake. Dette er noe av det jeg setter pris på ved den kreative prosessen. At den ikke alltid følger en rett linje, selv om det ligger både erfaring, kunnskap og et grundig forarbeid bak.
Å fortelle en historie uten å fortelle alt
En av de mest interessante utfordringene med logodesign er å finne ut hvordan man kan formidle noe vesentlig med ganske få virkemidler. For når jeg har lyttet til historien bak en virksomhet, er det ofte mye jeg kunne tenke meg å ta med videre. Verdier, erfaringer, personlighet og små detaljer som gjør akkurat denne virksomheten unik. Men en logo skal ikke fortelle hele historien, og den skal heller ikke romme alt virksomheten tilbyr.
Jeg ønsker å forstå hele historien, men det betyr ikke at hele historien skal tegnes inn i logoen. Noen ganger er det nettopp det vi velger bort, som gjør uttrykket tydeligere.
Det handler om å finne en balanse mellom personlighet og enkelhet. Et uttrykk som er gjenkjennelig, fungerer i forskjellige størrelser og sammenhenger, og som samtidig oppleves riktig for mennesket eller virksomheten det representerer.
Derfor ser jeg heller ikke logoen som noe som står helt alene. Den er en del av en større visuell helhet, hvor typografi, farger, former og måten de brukes på, sammen bygger gjenkjennelse.
Når bitene begynner å falle på plass
Det er ikke alltid lett å forklare nøyaktig når en idé begynner å kjennes riktig. Noen ganger skjer det tidlig, andre ganger etter mange små justeringer.
Jeg kan sitte lenge og arbeide med en bokstav, endre litt på avstanden mellom to former eller prøve ut en enklere løsning. Det kan virke som små detaljer, men de kan ha stor betydning for hvordan helheten oppleves. Og så kommer det øyeblikket hvor uttrykket begynner å henge sammen og de ulike delene støtter hverandre. Historien, personligheten og det visuelle uttrykket begynner å snakke samme språk.
Det betyr ikke at arbeidet er ferdig. Ideene skal fortsatt vurderes, prøves ut og utvikles videre i dialog med kunden. Men det er noe eget ved å se hvordan en samtale, noen notater og en samling løse tanker gradvis blir til noe konkret.
For meg er det noe av det fineste ved å arbeide med design. Å få være nysgjerrig på menneskene bak, bruke både det analytiske og det kreative, og finne frem til et uttrykk som ikke bare ser godt ut, men som også har en mening.
Et uttrykk som har sin egen historie, uten å måtte fortelle hele historien på én gang.
Takk for at du leste. Camilla Nicoline
Camilla Nicoline Letter
Vil du ha mer rolig inspirasjon, designtips og små historier fra studioet mitt?
Meld deg på mitt månedlige nyhetsbrev — en kopp kreativitet rett i innboksen.
♡
Kommentarer