Å stå i overganger

Jeg har lagt merke til at de største overgangene i livet sjelden er de mest synlige.

De kommer ikke alltid med en oppsigelse, en flytting eller en stor beslutning. Ofte begynner de lenge før noe har forandret seg på utsiden. Hverdagen ser ut som den pleier. Kalenderen fylles omtrent som før. Menneskene rundt oss er de samme. Likevel kjenner man at noe er i bevegelse.

Jeg merker det ofte lenge før jeg klarer å sette ord på det. Det er som om noe begynner å skurre litt på innsiden. Ikke fordi noe er galt, men fordi noe ikke lenger passer helt slik det gjorde før.

Jeg tror vi lett overser denne typen overgang nettopp fordi den ikke er dramatisk. Vi er vant til å forstå utvikling gjennom det synlige. Ny jobb. Ny retning. Nye mål. Men noen ganger skjer den viktigste bevegelsen i det stille, lenge før vi selv klarer å forklare hva som er i ferd med å forandre seg.

Når livet er i overgang

Jeg merker det ofte lenge før jeg klarer å sette ord på det. Det er som om noe begynner å skurre litt på innsiden. Ikke fordi noe er galt, men fordi noe ikke lenger passer helt slik det gjorde før.

Jeg tror vi lett overser denne typen overgang nettopp fordi den ikke er dramatisk. Vi er vant til å forstå utvikling gjennom det synlige. Ny jobb. Ny retning. Nye mål. Men noen ganger skjer den viktigste bevegelsen i det stille, lenge før vi selv klarer å forklare hva som er i ferd med å forandre seg. Jeg husker at jeg satte meg i bilen etter en viktig samtale. Jeg hadde tatt et valg som jeg visste var riktig, men kroppen føltes helt tom. Jeg burde kanskje kjent lettelse. I stedet kjente jeg bare hvor sliten jeg var.

Den opplevelsen lærte meg noe. Riktige valg føles ikke nødvendigvis lette i øyeblikket.

Da jeg sa opp det ene stedet og tok samtalen med det andre, var jeg helt utmattet etterpå. Ikke fordi valget var feil, men fordi det krevde noe av meg. Å stå i en overgang betyr ofte å stå i spenningen mellom det trygge og det nye. Selv når retningen kjennes riktig, kan kroppen reagere med tretthet, uro eller tvil.

For meg handler det også om et nervesystem som trenger mer ro enn verden alltid gir rom for. Endring, selv positiv endring, setter ting i bevegelse. Det krever at jeg tåler å ikke ha alle svarene med én gang. At jeg står i det jeg kjenner, uten å skynde meg videre.

Likevel merket jeg noe annet også. Det var som om solen sakte begynte å skinne fra den retningen jeg hadde valgt. Det var ikke noe dramatisk. Heller ikke over natten. Men litt etter litt. Energien begynte å komme tilbake. Ikke fordi alt plutselig ble enkelt, men fordi valget stemte bedre med den jeg var blitt. Og kanskje er det nettopp det som er forskjellen. At noe kan være tungt og riktig på samme tid.

Det stille skiftet

Jeg tror det er dette overganger lærer oss. At vi ikke alltid skal presse frem klarhet så fort. At vi ikke trenger å fylle tomrommet med nye planer bare for å kjenne kontroll. Noen ganger er det nok å bli stående litt i mellomrommet og la det som er i ferd med å vokse frem, få den tiden det trenger.

Hvis du også befinner deg i en slik fase, vil jeg bare si at det ikke nødvendigvis betyr at noe er galt. Det kan like gjerne være et tegn på at noe er i ferd med å bli tydeligere. At du er på vei fra én versjon av deg selv til en annen, selv om ingen andre ser det ennå.

Og kanskje er det nettopp her det viktigste arbeidet skjer. Ikke i de store endringene.

Men i de stille skiftene som først gir mening når vi en dag ser oss tilbake.

Takk for at du leste. Camilla Nicoline

---

Camilla Nicoline Letter

Vil du ha mer rolig inspirasjon, designtips og små historier fra studioet mitt?

Meld deg på mitt månedlige nyhetsbrev — en kopp kreativitet rett i innboksen.

→ Bli med her

♡