Har du noen gang følt at kroppen din desperat prøvde å fortelle deg noe? Kroppene våre har en måte å snakke med oss på, og vi burde virkelig lytte.
For omtrent fire år siden opplevde jeg å mistete kontrollen over både kroppen og sinnet mitt. Det var definitivt en av de skumleste opplevelsene i livet mitt.
Jeg hadde jobbet knallhardt 24/7 samt hadde andre frivillig-oppdrag pluss trening, ved siden av. Jeg følte meg tom og utbrent hver dag, og det begynte å slite på kroppen min. Til slutt satt jeg og jobbet på laptopen med bare pekefingeren for det var den eneste delen som fungerte. Jeg knasket smertestillende som drops, og det eneste hodet mitt sa var:
Jeg må levere - jeg må være bra nok.
Jeg må levere - jeg må være bra nok.
Da jeg burde ha hvilt, gjorde jeg ikke det, og min mentale nød ble snart fysisk. Jeg følte at jeg hadde skadet kroppen min, jeg hadde skadet sjelen min, ved å lesse på for mye over tid.
Det ble dags for en stor nakkeoperasjon. Jeg brukte av en eller annen grunn ikke tiden etter på å roe ned, men fortsatte samme stresset. «Jeg må levere - jeg må være bra nok.» Jeg mistet all forsvarsevne, filter, og evnen til å være til stede. Var nesten i våkent koma, ute av stand til å ta meg sammen. Jeg satt en dag og ba til høyere makter. Jeg trenger hjelp, sa jeg. Og hjelpen kom. En uke senere fikk jeg komme på rehabilitering i 6 uker.
Jeg kan si det sånn at hadde jeg tøyet strikken enda lengre hadde jeg havnet på psykiatrisk avdeling på Ullevål. Heldigvis ble jeg hørt da jeg ba om hjelp... og veien dit jeg er nå har vært lærerik og hard. Hele muren min raste ned. Det jeg hadde bygget min selvtillit på, min verdighet, var prestasjon, og når jeg ikke kunne prestere fikk den store arr.
Men bare slik fant jeg veien min til egenomsorg og kjærlighet til meg selv. Jeg har fortsatt en vei å gå, og det største hinderet er det bildet jeg har av kroppen min. Kroppen min har alltid vært sterk, fleksibel - mitt panser. Når alt falt, falt også den hjørnestenen i identiteten. Steg for steg har jeg likevel lært å sette pris på den jobben den gjør. For den passer alltid på meg, og den sier i fra - bare jeg lytter.
Og ja, jeg lytter så mye mer den dag i dag. Jeg har lært å sette mer pris på den, for den er min, og er bra nok akkurat som den er.
Peace, Love and Light! Camilla Nicoline
♡