Å eie ordet «jeg»

Jeg elsker når en liten tanke blir liggende og romstere. Når den nekter å slippe taket fordi den viser seg å handle om noe helt annet enn jeg først trodde.

Det fascinerer meg hvor mye ordene våre kan avsløre, uten at vi selv legger merke til det.

Vi tenker ofte at språket bare er et verktøy. Noe vi bruker for å fortelle en historie eller forklare en tanke. Men noen ganger begynner jeg å lure på om ordene våre forteller en historie om oss også. Ikke fordi vi ønsker det, men fordi de avslører hvordan vi ser oss selv.

Jeg tenkte egentlig ikke over dette før en samtale for noen dager siden. Da ble jeg gjort oppmerksom på at jeg bruker ordet "jeg" mye oftere enn jeg gjorde for bare ett år siden.

Og plutselig kom jeg på noe gestalterapeuten min sa til meg gjennom flere år.

"Du sier alltid «man»."

Jeg husker at jeg ble litt irritert.

For jeg syntes jo jeg fortalte om meg selv.

Likevel sa jeg:

Man kan kjenne...

Man opplever...

Noen ganger blir man...

Jeg skjønte ikke den gangen hvorfor hun stoppet meg.

I dag tror jeg at jeg gjør det.

For det handlet aldri om grammatikk.

Det handlet om eierskap.

For det er noe helt annet å skrive: "Mange kjenner på usikkerhet."

enn å skrive: "Jeg var usikker."

Det første føles trygt. Det andre krever mot.

Jeg tror faktisk ikke jeg gjemte meg bevisst. Jeg tror bare det føltes tryggere å gjøre opplevelsen min litt mer generell. Når jeg sa «man», kunne alle kjenne seg igjen. Men samtidig ble historien litt mindre min. Jeg tror faktisk ikke jeg var redd for å fortelle historien min. Jeg var redd for å eie den. For når vi sier man, kan ingen egentlig være uenig med oss. Men når vi sier jeg, står vi plutselig i vår egen erfaring. Vi kan ikke gjemme oss bak det generelle lenger. Vi sier: Dette er det jeg opplevde. Dette er det jeg tenker. Dette er min historie. Da blir det vanskelig å gjemme seg bak lånte ord. Etter hvert som firmaet vokser, vokser også behovet for at stemmen kjennes sann. Jeg trengte ikke at den var perfekt. Bare sann.

Da jeg startet firmaet mitt, brukte jeg mange fine ord. Jeg skrev om helhetlige løsninger, prosesser og design, og det var ikke feil. Jeg tror ikke jeg prøvde å være noen andre. Jeg prøvde bare å høres ut som en designer. Som om det fantes en riktig måte å skrive på, og jeg måtte finne den før jeg kunne ta plass. Men jo mer jeg jobbet, jo mer oppdaget jeg at de tekstene som traff mest, var de hvor jeg sluttet å prøve. Da jeg leste tekstene igjen, føltes de ikke helt som mine ord. Ordene hørtes ikke ut som meg.

Jeg tror ikke vi finner stemmen vår. Jeg tror vi slutter å gjemme den.

Etter hvert begynte jeg å forstå at firmaet mitt aldri bare handlet om design. Det handlet om verdiene mine, måten jeg møter mennesker på og historien jeg bærer med meg. Jeg trodde lenge at jeg solgte nettsider og visuelle identiteter. Men etter hvert forsto jeg at det jeg egentlig gjør, er å hjelpe mennesker med å finne et uttrykk som kjennes ekte. Da måtte jeg kanskje gjøre det samme selv.

Og kanskje er det derfor stemmen også forandret seg.

For når firmaet vokser ut av livet ditt, kan ikke stemmen være lånt. Den må være din.

I dag tenker jeg sjelden over om jeg skriver «man» eller «jeg», og det er ikke alltid jeg får det til, men fordi jeg har begynt å stole mer på stemmen min enn på forestillingen om hvordan den burde høres ut. Ja, selvfølgelig tror jeg fortsatt at jeg kommer til å utvikle meg, og om ett år kommer jeg sikkert til å lese denne teksten og tenke med et smil.

Kanskje vil jeg formulere meg annerledes. Og det er helt greit.

For stemmen er ikke noe vi finner én gang. Den vokser sammen med oss, akkurat slik vi gjør. Kanskje er det det livet handler om. Ikke å bli en ferdig versjon av seg selv, men å våge å eie litt mer av den jeg allerede er.

Peace, Love and Light! Camilla Nicoline

---

CamillaNicoline Letter

Vil du ha mer rolig inspirasjon, designtips og små historier fra studioet mitt?

Meld deg på mitt månedlige nyhetsbrev, en kopp kreativitet rett i innboksen.

→ Bli med her

♡